[Vers]
Nostalgi, hvilken merkelig følelse
Jeg føler meg utarmet fra følelser jeg har avslørt
Det er gjør eller dø, jeg går ikke frivillig
Men når det er tid, pakk inn i hvitt lin
Jeg rapper dette, jeg sier det for min tilregnelighet
Uansett hvilken kalamitet, jeg gjorde dette for meg selv
Gir faen i alle deres fantasier
Du er en slange, falt av stigen
Jeg foretrekker å snakke i analogier
Jeg har fått nok av alt dette våte
Og jeg kan ikke stole på at dere er familien min
Jeg vet ikke hva som er neste
Den hjernedødeligheten som jeg aldri savner
Hjernen min lever sammen med cannabisen
Kan jeg motstå den mørke avgrunnen?
Etterlat et merke på dette uten noen start, bare eksistere
Tankene mine er i en prismeform
Og noen ganger som en fengselsstat
Det er ikke noe rett jeg føler i det siste
Det er ikke noe lys hvis mitt syn er på spill
Og hvilket liv skulle jeg velge å ta?
Hva er igjen, er det rom eller plass?
Det er rykter vi må møte
Jeg foretrekker tidlig enn etter sent
Jeg har sett skuespillere etter BAFTA's være mer rett fram
Jeg mener ned løpet
Jeg hører dem synge, det er den samme salmen
De prøver å sprinte i et langt løp, Mo Farah
De prøver å fikse det når det for lengst er borte, ikke gidd
Det er ingen andre, tanken skjelver gjennom de fleste elskere
Jeg vil legge deg, men fortsatt er søvn dødens søskenbarn
Så to uker er nå fire dusin
År som passerer, kan ikke spole tilbake
Bare observer livet mitt og lås de riktige båndene
[Chorus]
Ingen, ingen-ayy hører på meg
Ingen, ingen-ayy hører
Ingen, ingen-ayy hører på meg
Ingen, ingen-ayy hører på meg