Du ser verden gli bort i ei skumring, som en fjellrev som liste seg vekk
Du høre ei bie som summe mot lyng, og sangen fra barndommens bekk
Alt som va glir over i minne, og vår stund kommer aldri igjen
Vill ein tårnseiler finnas til neste vår, kan du du huska det kysset min venn

Kan me møtas igjen

På ei ferga, et tog på ei reisa ser du alle som søker sin grav
I snødrev og is vinn ei vinternatt, så alеina du blir nesten gal
På et torg sеr du ensomme skygar og ansikt som mangle en venn
Du leser dei ensommes alfabet, som e laga av kvinner og menn

Kan me møtas igjen

Det finns ting ein kan læra av smerte, selv av det som blir borte for godt
Når lanskap forandres og minner gror te, og det som ska hjelpa går trøtt
Me har venta og venta i avmakt og vett isje kor me ska henn
Me kommer nokk aldri tilbake der, kan du huska det kysset min venn

Kan me møtas igjen

Ditt indre e likt som der ute, i ett myrland e myrå på hell
Brushanens vårspill blir borte då, og myrill har vinka farvell
Alt tørke inn, det blir stille
Ingen måse som kysse vår hånd
To bøker av stillhet, ein drømm av dis
Kan me fukta våre lepper på den
Kan me møtast igjen